1. Tryg Magasinet

Om å leve med senskader etter kreft

Hun var 33 år og hadde tvillinger på 14 måneder da hun fant en kul i brystet. Rebecca hadde brystkreft. Hun overlevde, men ble dårligere etter at hun var ferdig behandlet.

Følte seg sykere da hun var blitt frisk

1 av 3 kreft overlevere får senvirkninger av behandlingen som redder livet deres. Rebecca er en av dem. Hun var ikke forberedt på prisen hun måtte betale for å overleve brystkreft.

- Jeg så sykere ut etter at jeg var frisk, enn det jeg gjorde under behandlingen, sier Rebecca Island. Hun var ferdig behandlet for brystkreft vinteren 2017. Et år senere sliter hun fremdeles med ettervirkningene. Fremdeles er deler av livet på vent. Som full jobb, det å orke å være sosial med dem hun er mest glad i. Hun sliter med hukommelsen, med å ha nok krefter, tunge tanker. Hun føler seg ikke som mammaen hun ønsket å være for tvillingene sine.

- Jeg hadde under hele behandlingen vært flink til å fokusere på det som var positivt. Det er klart jeg var redd, bekymret, sliten og trist innimellom. Men tross alt dette, klarte jeg meg bra gjennom behandlingen. Men så ble formen dårligere, og jeg ble mer frustrert og nedfor.

- Det var jo ikke slik det skulle være å være frisk?

Tør ikke håpe på for mye

Håret har vokst seg til sveis igjen. Det kan samles med strikk i nakken. Man kan tydelig kjenne igjen kvinnen som smiler på bildene fra tiden før sykdommen. Men Rebecca vet ikke om hun tør å håpe på at nå er det over, at nå - nå er hun tilbake.

- Jeg har kjent på det før. At det føles bedre. At kroppen sier at den orker mer. Men så gir jeg mer, og så kommer smellen, forteller Rebecca.

Da er det tilbake på sofaen, tilbake til lange hviler etter litt leking med barna, en liten tur ut, eller et sårt etterlengtet pusterom med venner.

- Jeg har blitt mye overmannet av denne trøttheten det siste året. Når den kommer føles det akutt ut. Det føles som om jeg har fått sovemedisin og bare må sove. Ofte klarer jeg likevel ikke å sove, til tross for den uttalte trøtthetsfølelsen.

Noen ganger er det tunge tanker som har holdt henne våken.

- Jeg har tenkt på kroppen min som ikke beskyttet meg mot kreften. På redselen for ny kreft. Det har vært psykisk utmattende.

Hva var kulen i brystet?

Det var sommeren 2016 hun kjente kulen i brystet. Sommerdagen var like lys som fremtiden. Hun hadde vært i mammaperm med tvillingene William og Martin som var blitt 14 måneder. Nå var det pappas tur. Pappapermen skulle nytes med ferie og Rebecca skulle jobbe mindre, så den lille familien fikk så mye tid som mulig sammen. Men så var det den kulen hun kjente der på brystet, like over kanten på singleten. Hva var det?

- Det var kreft, sier Rebecca stille. Marerittet var blitt virkelighet. Beskjeden fikk hun servert samme dag som de skulle reise på ferie, og brått fikk begrepet «tid» en annen betydning.

- Vi reiste på den ferien. Jeg var opptatt av at vi skulle ha det fint sammen, sier Rebecca.

Familien på ferie i Danmark

Ferien ble fin, med mange gode øyeblikk, men i bakhodet og kveldene surret angsten og usikkerheten rundt utfallet, selv om legene hadde forespeilet gode muligheter for å bli frisk.

Hjemme igjen ventet operasjon, cellegift og strålebehandling. Høsten og vinteren handlet ikke om å være hjemme med barna som planlagt, den handlet om å overleve. Å komme seg gjennom det som krevdes for å gjøre nettopp det.

Hun klarte det. Men det var da man kunne forvente at alt var over, at den tøffeste tiden ventet.

- Når du er ute av samlebåndet er du plutselig overlatt til deg selv. Etter behandling er det ikke kontroll før om et halvt år. Selv om det var slitsomt å reise til sykehuset og få strålebehandling fem dager i uken i en hel måned, var det nesten skumlere å være overlatt til seg selv.

Mange forventninger

Rebecca beskriver tunge tanker, nederlag og forventninger som er vanskelige å innfri.

- Alle rundt og samfunnet forventer at du er tilbake slik du var før, du er jo frisk!

Med det samme du er ute av dørene på sykehuset kommer spørsmålene: «Nå kan du legge dette bak deg!», «når er du tilbake i jobb?» «er du tilbake i full jobb?». De vil bare vel, men det ble vanskelig å svare. Jeg kom jo ikke tilbake, sier Rebecca, som et år etter at hun var ferdig behandlet ikke klarer å jobbe mer enn 2 dager i uken.

- Det meste av både faglig kunnskap og erfaring har det krevd enorme ressurser i hjernen for å klare å grave frem igjen. Noe har jeg ikke funnet igjen, noe har jeg måtte lære på nytt. Jeg har kjempet hardt for å komme tilbake i jobb og har ikke gitt opp. De siste ukene har ting gått bedre, men fordi det er så krevende og jeg blir så sliten i etterkant, klarer jeg ikke mer akkurat nå.

Som pasient ble hun ivaretatt, men det endret seg etter endt behandling.

- Oppfølgingen etter behandlingen har vært mangelfull. Det er jeg ikke alene om å synes. Vi har funnet hverandre på Facebook, vi som har vært gjennom det samme. Der finner vi råd, der kan vi stille spørsmål, men vi får bare svar fra hverandre, det er ikke andre enn dem eller fastlegen å gå til, sier hun. 

Rebecca med turban  Rebecca med barna

Å leve med senskader

I år setter Kreftforeningen fokus på senskader etter kreft i kampanjen «Krafttak mot kreft». Nettopp for å få frem i lyset hvordan de har det, de som lever med ettervirkningene av den dødelige sykdommen.

- Det er jeg glad for. Jeg skulle ønske det var noen i helsevesenet som spurte meg hvordan jeg har det etter behandling, sier Rebecca.

Å leve med senskader handler om redselen for å være i tidlig overgangsalder og ikke lenger være fruktbar. Om mørke tanker, om fysisk utmattelse, muskelsvinn, frykt for ny kreftsykdom, tap av hukommelse og mye mer som er med på redusere livskvaliteten til 1 av 3 som har overlevd kreft. Spørsmålene man sitter igjen med er mange. Det vet Rebecca alt om.

- Men om ingen spør, hvordan skal de da vite hvordan jeg har det?